Cruisefartens tidlige år

Tilbakeblikk på en lang og ærefull tradisjon

Den tidlige perioden

Redaktøren av Shetland Journal skrev en artikkel i 1835 om at avisen ville organisere cruise til Island og Færøyene på sommeren, og til Spania om vinteren. I 1845 skrev Leipziger Zeitung at skipsreder Sloman i Hamburg planla å bruke en av sine seilskip på et verdenscruise. Først i 1867 la hjulbåten Quaker City (på 1 800 tonn) ut på det som betraktes som det første cruise fra New York til Europa. En av passasjerene om bord var Mark Twain, som gir en detaljert beskrivelse av denne seilasen i boka «The Innocents Abroad» fra 1869. Thomas Cooke organiserte sitt første cruise i 1875 med 21 passasjerer til Nordkapp med dampbåten President Christie.

Peninsular & Oriental Steam Navigating Company, dagens P&O Cruises, bygget om sitt linjeskip Ceylon til et cruiseskip i 1881, et banebrytende prosjekt i de dager. Ceylon betraktes som det første cruiseskipet i historien, og P&O anses som de som startet cruisefarten. Frem til dette var det linjeskip som ble brukt til å frakte passasjerer, men da utenfor fraktsesongen. På slutten av 1800-tallet bygde verftet North Company to ekstraordinære cruiseskip – St. Rognvald og St. Sunniva. De organiserte korte cruise fra Aberdeen til Orknøyene og Shetland, og senere til Norge. I 1886 seilte St. Rognvald (984 tonn) på et vellykket og meget omtalt cruise med 90 passasjerer til Norge.

Orient Line seilte allerede i 1895 til solrike destinasjoner som Kanariøyene, Azorene og Middelhavet med MS Lusitania. På samme tid satte The American Line inn MS Paris på cruisefart til Vest-India. Flere britiske og norske rederier seilte også på korte cruise til de norske fjorder – et av rederiene var forløperen til Hurtigruten. North German Lloyd hadde stor suksess med MS Kaiser Wilhelm II på deres treukers cruise fra Bremerhaven til Norge i 1890 med 215 passasjerer. Rivalen Hapag satte inn Auguste Victoria (7 661 tonn) på en 58 dagers rundreise til Middelhavet og Midtøsten. Dette fikk fart i planene om å bygge et rent cruiseskip, som ble Princzesse Victoria Louise - sjøsatt i 1900. Dette ble en øyeblikkelig suksess, men skipet ble likevel en stor tragedie for rederiet ettersom hun gikk på grunn utenfor Jamaica i 1906.

Tidlig cruiseskip – HAPAGs «Prinzessin Victoria Luise»

Nye tider – med svømmebasseng og heis om bord

Etterhvert ble det skrint med folk om bord på skipene som returnerte fra New York og Canada til Europa. Derfor ble disse turene markedsført som fornøyelsescruise, selv om det i virkeligheten var linjefart. Standarden om bord ble forbedret og linjeskip ble bygget som luksusskip fremfor raske linjeskip. White Star Line introduserte det første svømmebassenget om bord på MS Adriatic i 1907, og Hapag Lloyds MS Amerika var det første cruiseskipet med a la carte-restaurant og elektrisk heis om bord. Cruisefarten stoppet opp i 1914 da første verdenskrig brøt ut. Passasjerskip var måten å forflytte seg på – inntil denne transporten ble overtatt av fly på 1960-tallet. Skipene endret seg lite under første halvdel av 1900-tallet. Dermed var motorkraft, lugarer, dekk og oppholdsrom på 50-tallet omtrent som de var på Titanic. Selv om skipene ble omtalt som moderne, var stilen og fasilitetene gjerne kopiert fra de gamle dampskipene. Det var likevel stor kontrast mellom passasjerer i klassene om bord. Kryssingene på denne tiden var dominert av transatlantiske seilinger mellom New York og London.

Denne historien kan man fornemme ved å besøke Tilbury Docks øst for London, havnen hvor legendariske Queen Elizabeth seilte ut til New York i en årrekke. I denne gullalderen for havkryssende fartøy seilte også skip som Lusitania, United States, Ocean Monarch, Paris, Queen Mary, Caronia og Laconia over de store hav. Som i dag, hadde alle skipene også da sin unike personlighet og historie – og tilstrekkelig med passasjerer for å holde rederiene økonomisk flytende. Allikevel var dette en æra som en gang måtte ta slutt. Den virkelig store omveltningen kom på 1960-tallet med jetflyene og muligheten til å krysse Atlanterhavet på åtte timer i en Boeing 707 eller McDonnel Douglas DC-8. Deretter var det hverken fasjonabelt, praktisk eller økonomisk å reise med båt. Med lanseringen av Boeing 747 i 1970 hadde jumbojetens tidsalder kommet.

RMS Adriatic

The Love Boat

Det er mange meninger om årsaken til at cruiseindustrien klarte å komme tilbake. TV-showet «The Love Boat», som gikk på TV mellom 1977 og '86, fikk mange til å se på cruise som alternativ luksusferie fremfor en reise av nødvendighet. Programmet fokuserte på karibiske reiseruter og poengterte at cruiseproduktet var attraktivt for alle. Fra 1970-tallet ble det bygget stadig flere skip, som gradvis ble både større og bedre. Den raskeste ocean-lineren var Cunards Queen Elizabeth II, som med en cruisefart på opptil 38 knop kunne tilbakelegge reisen fra London til New York på bare fire dager. Fra 1980-tallet ble det bygget cruiseskip som tok over 2 000 passasjerer. Disse var kun tiltenkt verdens feriemarked og var All-Inclusive. Dermed lyktes rederiene i sin strategi om at tilbudene om bord overtok noe av fokuset fra destinasjonene.

MS Pacific Princess – «The Love Boat»

Hva så med luksuscruiserne?

Fra midten av 1990-tallet og frem til i dag har cruiseindustrien hatt enorm vekst, men hvor ble de velstående cruiseturistene av? Mange i det øvre markedet har funnet sin nisje ved å reise med mindre skip som anløper utvalgte små havner. I tillegg er trenden å velge Eco-Tours, som både har fokus på miljøet og samtidig dekker ønsket om å se og oppleve verden. Disse rederiene fokuserer på bevaring av villmark, utdannelse og velbehag, fremfor underholdning, gambling og paraplydrinker. Dette markedet er i sterk vekst og prisen er ofte høy, men man er garantert en eksotisk og helsebringende cruiseferie på rolige steder med høy innholdsverdi – både om bord og i land.

Moderne luksuscruise

Amerikalinjen

Den 23. november 1913 sjøsatte Den Norske Amerikalinje (NAL) MS Kristianiafjord (7 000 tonn) som gjorde en fart på 16,5 knop med 1 800 passasjerer om bord. Deretter fulgte Bergensfjord (12 779 tonn) som seilte på sin første atlanterhavskryssing fra Bergen 28. september 1913, med kurs for New York. Etter forliset av Kristianiafjord, bygde de Stavangefjord som med tiden ble kalt «Atlanterhavets Dronning». Skipet var i trafikk helt frem til 1964. Amerikalinjen ekspanderte raskt og disponerte hele 19 skip i 1923, og var dermed det viktigste bindeleddet mellom Norge og Nord-Amerika. Mellom jomfruturen og frem til andre verdenskrig reiste 417.129 passasjerer med Amerikalinjen. Det største enkeltåret var 1920 da Amerikalinjens skip hadde 25 202 reisende mellom Norge, USA og Canada.

I 1924 innførte USA restriksjoner på immigrasjonen, og depresjonen som fulgte børskrakket i 1929 førte til nedgang i passasjertallet for Amerikalinjen. På 1930-tallet gikk det totale passasjertallet ned, men idet Amerikalinjen tidligere hadde reist med fulle skip vestover og langt mindre belegg østover, ble den vestgående og østgående trafikken mer jevnt fordelt. Amerikalinjen begynte med cruisetrafikk for pengesterke passasjerer, og bygde skipet Oslofjord i 1938. Under krigen ble Stavangerfjord internert av tyske styrker, mens Oslofjord gikk på en mine utenfor Tyne i England. Derimot gikk Bergensfjord i alliert troppetransport over hele verden: I løpet av fem år seilte hun over 500 000 km og transporterte til sammen omkring 165 000 soldater mellom Amerika, Afrika, India og Europa.

Amerikalinjen – MS Oslofjord

Amerikalinjen i etterkrigsårene

Da Amerikalinjen ville gjenoppta trafikken mellom Norge og Nord-Amerika etter krigen, måtte rederiet ha nye skip. En ny Oslofjord kom i 1949, og syv år senere en ny Bergensfjord. I 1956 hadde NAL tre passasjerskip i drift og fraktet 25 462 passasjerer over havet. Ettersom flytrafikken overtok, skulle dette bli det beste året noensinne. Fra 1960-tallet gikk NAL-skipene i cruisetrafikk verden over, først og fremst for gjester med penger og mye tid – ikke ulikt i dag. Under sine anløp til Oslo tok amerikabåtene om bord sine passasjerer på Vippetangen, der dagens danskebåter ligger.